skip to Main Content

Rolf Nyboe Nettum

Student med fange-nummer 39337

Hvor livsfjern kan man bli? 8. april traff jeg en bekjent på Karl Johan. Hun sa: ”I morgen har vi krigen her.”” Her? Aldri i verden!” svarte jeg.

Rolf Nyboe Nettum

Rolf Nyboe Nettum
Foto: Oddvar Schjølberg

Utover dagen spredte uvissheten seg, ikke minst da vi hørte om skipet Rio de Janeiro som var gått ned utenfor Lillesand med tyske soldater om bord. Hvor skulle de? Utenriksminister Koht var mest opptatt av den allierte mineutleggingen.
9. april, denne datoen uten årstall, er skildret så ofte og så inngående at det er ikke meget jeg vil legge til. Det er Rolf Nyboe Nettum som sier dette i samtale med Oddvar Schjølberg.
Han var en av de mange norske studentene som ble arrestert og sendt til Tyskland, og her er hans egne betraktninger.

Da krigen kastet sine mørke skygger inn over Norge var Rolf Nyboe Nettum travelt opptatt med sine studier. Først og fremst var det tysk han ville studere. Det hadde sine enkle forklaring. Forut for nazismen, og forut for prøysseriet lyste den tyske klassisisme opp i kunsthistorien – Goethe, Schiller, Lessing. Dette var naturligvis allment kjent, men denne verden av ånd og skjønnhet måtte bevares, den måtte ikke glemmes i krigens larm. Spesielt likte jeg klangen i det tyske språk slik det formet seg gjennom Goethe, sier Nettum

Språkundervisningen var grei, den tyske grammatikken var en utfordring. Vi var fire studiekamerater som dannet et kollokvium, vi hisset hverandre opp med adjektivbøyninger og kasus, og skrev avhandlinger for hverandre om Herder og Hebbel og andre koryfeer. Vi trodde i det minste at vi forsto noe. Freden hersket på Filologisk lesesal.
Samtidig med dette pågikk Hitlers opptrapping rundt om i Europa, og 9. april kom som et sjokk på oss. Ikke minst nyhetene om den tyske landgang, og at regjeringen var reist til Hamar. Det samme med hele kongefamilien. Ingenting viste vel tydeligere Norges søvntilstand enn at bestemmelsesstedet for de flyktende autoriteter ble kunngjort for all verden!
Da Qusling avslørte seg som quisling senere på dagen, slo virkeligheten gjennom. Jeg ble rasende. Den halvt nevrotiske fornærmede røsten åpenbarte noe vi skulle bli vant til: en svik mot alt vi sto for her i landet.

Quisling i Berlin
Quisling gjester Berlin

Hva var det egentlig igjen av Norges forsvar? Et eksempel som kan virke som et symbol på unnfallenhet. Noen uker før 9. april hadde regjeringen stilt opp en luftvernkanon på Eidsvolls plass, med oppfordring til folk om å gi penger til et slikt våpen. Veldedighet altså! Man skulle tro det dreide seg om Frelsesarmeen. En av mine venner som var artillerist fikk skriftlig ordre om å møte fram i Fredrikstad – da var tyskerne allerede forbi Lillehammer!
Vi og kameratene drøftet om vi skulle dra på ski og slutte oss til de norske styrkene. Jeg hadde ingen militær opplæring, hadde ikke vært på moen ennå, jeg hadde ikke kreftene. Jeg ble hjemme. Det var feigt. Det viste seg at mine klassekamerater Helge Rognlien og Odd Tangerud var dratt. Helge, stri og sta når det gjaldt alvorlige ting, havnet å Jevnaker og lå kamuflert i ei hvit gardin fra et bedehus og løsnet forgjeves skudd mot pansrede biler. Odd var med i kampene, og kom i strid oppover mot Valdres.
Etter krigen hørte vi ofte at det var offiserene som sviktet i 1940. Det var nok noen svake ledd, men det var regjeringen i 1920- og i 1030-årene som sviktet sine offiserer.

”Sult” gikk rett i veggen

Forfatteren Knut Hamsuns bøker hadde trollbundet den unge Rolf Nyboe Nettum, og han forteller om en episode fra de tidlige studiedagene:
”Helt kunne jeg ikke slippe taket i Knut Hamsun. Jeg dristet meg til å skrive et hyllest-brev til ham; jeg ble stolt da jeg fikk svar fra Nørholm: hans visittkort med:
”Tak for Deres venlige Brev. Knut Hamsun”
En dag tok norsklæreren min – Joh. Hertzberg meg til side. Han advarte mot Hamsunegenhetene jeg etterapte i stilene mine, det ble for mye.
Gjorde jeg det? Apte jeg etter Hamsun?
Jeg visste det jo ikke selv. Jo. Så hadde jeg begynt å skrive selvvalgte stiler om en vandrer!
Hold opp med det! Jeg visste at rektor Hertzberg ikke var noen venn av Hamsun, han var ekstremt engelskvennlig. Jeg tok meg sammen og skrev om andre ting, og prøvde å styre skrivemåten.
Jeg kunne ikke dy meg. Til artium i 1938 fikk vi denne stiloppgaven: – En skikkelse i norsk diktning som du beundrer. Jeg skrev om Inger i Markens Grøde.

9. april raknet min begeistring for Hamsun fullstendig. Det ble ikke noe bedre da det den 16. april kom et leserbrev i ”Nationen”:

“Det er til ingen nytte at dere har fått fatt i hver deres børse og står og tygger skum mot tyskerne, i morgen eller en annen dag blir dere bombet.
England er ute av stand til å hjelpe dere uten med noen småflokker hist og her som streifer opp gjennom dalene og tigger om mat:
NORDMENN! Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss og alle nøitrale.
KNUT HAMSUN.”

Jeg slengte Knut Hamsuns ”Sult” veggimellom. Som et lite ekko fikk jeg senere vite at min københavnske onkel Gudmand nektet sine barn å ta Hamsuns verker ut av hylla.

Mens mannen bak ”Mysterier” og ”Landstryker” spilte seg totalt ut over sidelinjen, rablet jeg ned et dikt i all beskjedenhet. Det var umodent og deklamatorisk, men gir litt av stemningen:

April 1940

De jager en konge i skogene,
en konge av folkets ætt.
Og skogene dukker mot vinden
og verner om rettens retrett.

En konge på flukt gjennom landet,
landet som valgte ham.
Å, kunne vi måle det dypet,
å, kunne vi måle den skam -.

Mens sneen kjemper mot våren
blir sporene røde som blod,
og fri menn må bøye sin nakke.
Det krafses av ørnens klo -.

En ordre er gitt i syden,
det roper om fjellenes krans,
og skogen skjelver ved lyden
av bødlenes motordans.

En niding har gitt sine ordrer
i trygghet bak vaktposters vern.
Han sitter i lune stuer
og hilser med blod og jern!

Men kongen som flykter i skogen
han har ingen blodig hånd;
det vaier en fane om veien,
og den heter: nordisk ånd.

Og ørnen kan krafse i blodet,
den når ikke fanens topp.
For ørnens øyne er blinde
og tæres av orm og sopp.

Og kongen som bøyes av åket
er langt mer fri enn den.
Den flyr i usynlige lenker
og brister engang i sitt spenn.

Og er der enn slavebikkjer
som byr frem sitt rike til salg,
så reiser han denne fanen,
og den er av folkets valg!

Det var triste og tyngende dager. Vi trengte noen idealer, ikke i usunn heltedyrking, men som forbilder. Noen å se opp til! Birger Erichsen som løsnet det avgjørende skuddet på Oscarsborg, general Fleischer som påførte tyskerne nederlag nordpå, mennene som forsvarte Hegra fort. Senere var det mange som i likhet med meg undret seg over at det offisielle Norge aldri ga dem den takk de fortjente.

Klare fronter

Studiene tok til igjen. Motstandskampen begynte å ta form. Jeg har vært med på mange store tilstelninger, men møtet i Studentersamfunnet 21. september 1940 har svidd seg inn i erindringen sterkest av alt. Ikke talene så meget som stemningen. Kjempen Johan Scharffenberg skulle tale!
Studentersamfunnet hadde valgt et samlingsstyre med det program å sveise studentene sammen til ”en sluttet norsk front”. I den store salen i Høyres hus følte hver og en av oss at vi sammen utgjorde en sluttet front, det var en følelse av samhold som vi ikke hadde kjent tidligere; men vi var også grepet av spenning, luften dirret omkring oss.
Formannen – John Sanness – ønsket velkommen og ga ordet til Scharffenberg. Der sto han, høy og mørk og stram og myndig. I hele sitt vesen ubøyelig. Talen kan oppsummeres i disse fyndige ord: ”I 1905 var jeg republikaner. Nå er jeg det ikke lenger!” Det var en hyllest til Kong Haakon, og en besvergelse av motstandskreftene i oss.
Med ett gikk det en hvisking bortover rekkene, et lite sus: ”Det er Gestapo i salen!”. Det stemte nok, for neste dag ble både John Sanness og Johan Scharffenberg arrestert.
Kort tid etterpå skjedde det noe avgjørende. Det var da Terboven forbød alle partier og Stortinget, og overlot formelt makten til Quisling og NS. Nå hadde vi fått en klar motstander, situasjonen var i all sin bitterhet enkel. Etter hvert noterte vi oss enda sterkere folk som valgte den gale siden, overløperne, nazistene. På et øyeblikk lærte vi å gå forbi dem uten å se dem.bok nisse
Også vi ”jøssinger” begynte kampen på det nasjonale plan. Alt norsk var i vinden. Vi studenter prøvde å lære folkevisedans i Aulaen, bunader var populære, de nasjonale klassikerne ble støvet av. Innslag av komikk var ikke til å ta feil av: røde nisseluer og binders i knapphullet var nok til å hisse opp Hirden og andre NS-folk. Det var en stor – men barnslig – glede i dette at motparten lot seg tirre. – Alt dette kjenner ettertiden godt. Jeg skal ikke gå i detaljer, sier Nyboe Nettum.
”Filologisk Forening” fikk fortsette som før. Den siste formann var Magne Skodvin, jeg var varaformann.
I 1941 trommet den nazistiske propagandaen løs på oss, men vi svarte med å sette opp Ibsens ”Brand” i Aulakjelleren.
I dette stykket ligger Brands dype alvor og krav om å være trofast til det siste, i kravet om å gi intet eller alt. Ingen kompromisser. Dette er bare førsteinntrykket av Brands personlighet. Han havner til slutt i Iskirken, i den ytterste kulde og ensomhet – et symbol på den Brand som lot sønnen Alf og hustruen Agnes gå i døden. Hans sinn er bunnfrosset fordi det er uten kjærlighet. Er ikke det en fanatikers skjebne? Vil det ikke gå slik med våre nazistiske motstandere? Slik så jeg det under vekten av tidssituasjonen.

Deprimerende krigsnyheter

Krigen gikk dårlig for våre allierte. ”Har du hørt det siste? Mussolini, Hitler og Churchill er samlet rundt en dam, der svømmer en gullfisk. Den som først klarer å fange den, har vunnet. Mussolini holder en drabelig tale og prøver å lokke fiske i land. Det nytter ikke! Hitler kaster seg over fisken, han får tak i fiskens hale – men taket glipper. Så kommer Churchill. Han tar en teskje og begynner å tømme dammen.”
Ja, krigsnyhetene var deprimerende, men ennå kunne studentlivet gi oss dyrebare øyeblikk. Som for eksempel festen på Folkemuseet i juni 1941, som munnet ut i en sterk følelsesladet formaning til oss filologer om å være trofaste mot kulturarven – den første bærer av tradisjonen var moren, deretter, og i videre forstand, kom vi – filologer!

”De beste blir aldri vår fremtid!”

En dag traff jeg på gaten en gammel klassekamerat, Leif Tofte. Det var tilfeldigvis utenfor Stortinget; bygningen var dekket av en kjempestor plakat: ”Tyskland seirer på alle fronter.”
Leif sto og brant for noe – for Norge. Han hadde alltid vært en jovial og fredelig kamerat. Nå var han opptatt av én ting: Vi må gjøre noe!
Etter krigen fikk jeg vite hvordan det gikk. Han kom seg til England og ble Linge-kar, han ble sluppet ned i fallskjerm på Sørlandet og opererte som Oluf Reed Olsens telegrafist under havnespio0nasje i Kristiansand. De holdt til i et telt utenfor byen. En dag ble de overrumplet av tyskerne, Reed Olsen kom seg unna, men Leif falt i kamp. ”De beste blir aldri vår fremtid”.
Jeg var ingen kriger. En eldre medstudent fikk meg med på en illegal affære; hensikten var noe uklar, men det gjaldt å skape et nettverk av gymnasiaster som kunne tre til i en kampsituasjon.
Jeg syklet litt rundt, og fikk et par kontakter. Etter kort tid sprakk organisasjonen; et par karer lenger oppe i systemet ble tatt for noe annet (slik sammenblanding av oppgaver var ikke bra). Jeg mente meg beskyttet av dekknavnet ”Åse Larsen”, men gikk for sikkerhets skyld i dekning et par dager. Det var det hele.

RadioPå Universitetet skjedde triste ting. Rektor Didrik Seip ble arrestert. Noen av oss ville sette i gang en streik, men ble barskt frarådet dette av Hjemmefrontens ledelse – eller noe vi trodde var Hjemmefrontens ledelse.
Med en strengt sensurert presse var et en nødvendighet å lytte på London – i all hemmelighet.
Min onkel i Nordraaks gate i Oslo hadde et skjult rom i kjelleren, der var radioen. Vi forsvant ned for å høre siste nytt. Øksnevads stemme fra London var som høytidelig musikk, et oppmuntrende refreng, et rituelt mantra: ”Dette er London!”
En større opplevelse var det likevel å få stukket til seg en illegal avis. De som sto bak led de største tap, vi hørte om arrestasjoner og deportasjoner – ytringsfriheten ble forsvart av folk som var villige til å ofre livet for den.

En beklagelig hendelse

I 1942 studerte jeg filologi, og en dag i vårsemesteret 1943 skjedde noe høyst beklagelig. En høyere nazist – Kramer – innkalte til et møte for å drøfte en mulig offentlig arbeidstjeneste. Jeg var forbitret på de som gikk, møtet burde selvsagt vært boikottet; det viste seg da også at de som var der ble bondefanget, og reiste seg og ga sin tilslutning til denne Kramers forslag. Svensk presse fikk høre om saken, og skrev at nå hadde studentene brutt motstandsfronten.
De som hadde sviktet, ble selvsagt klar over hva de hadde begått, og ville prøve å rette opp situasjonen. Et hemmelig studentutvalg ble organisert, og en stor protestaksjon satt i gang. Gjennom den viste studentene sitt sanne ansikt.
For å unngå å bli utskrevet til arbeidstjeneste arbeidet jeg denne sommeren som gårdsgutt på min onkels gård i Syverstad i Asker. En jusstudent og jeg bodde i dukkestuen, og lærte mye om bondeyrket – jeg fikk respekt for alt slitet som hørte til gårdsdriften. Det var et sunt liv. Sunnhet var godt å ta med seg, for høstsemesteret skulle bli dramatisk og krevende.

Det hemmelige studentutvalget

Det hemmelige studentutvalget fra vårsemesteret fortsatte, og der ble jeg medlem utpå høsten 1943.
Jeg var ikke helt klar over hvorfor jeg ble tatt opp i utvalget. Jeg kunne ikke yte mitt beste i en komité, var for sky, og hadde ikke politisk innsikt. Jeg fulgte lett med og hadde skarpe meninger. Jeg hadde som tidligere nevnt vært varaformann for Magne Skodvin i det siste styret i Filologisk forening, det kan være en forklaring på at jeg ble godtatt.

Det foregikk en innbitt strid mellom Universitetet og de nazistiske myndighetene denne høsten, og en rekke studenter ble arrestert uten lov og dom. Det nazistiske Kirkedepartementet la frem forslag til nye regler for opptak ved de ”lukkede studier”, det medisinske, det odontologiske og det farmasøytiske fakultet; det ville i praksis si at NS-medlemskap skulle gi automatisk inntak. Dette reglementsforslaget ble blankt avvist av samtlige fakulteter med likelydende skriv av 13. september. Vårt illegale studenterutvalg hadde tre oppgaver:

1. Å informere studentene om det som foregikk i striden mellom dekanutvalget og nazistene.
2. Å bidra til å holde moralen opp blant studentene.
3. Å gi støtte til lærerne.

Dette skjedde ved en rekke skriv som gikk fra mann til mann på lesesalene. Signaturen på våre skriv var alltid den samme og viste at de kom fra den samme kilde: ”Når det blir nødvendig, skal vi gi ny orientering.”

Det var et tilfeldig sammensatt utvalg, forholdene gjorde at det ikke kunne være demokratisk valgt, det supplerte seg selv, og medlemmene skiftet noe. I begynnelsen av høsten 1943 virket som Gudmund Harlem var leder, med spesielle kontakter oppover i systemet.
Jeg husker særlig et møte med ham utendørs i halvmørket ved Marienlyst der vi drøftet utviklingen. En gang møttes vi på Paleontologisk Museum på Tøyen blant kjempemessige dinosaurer. Der var tysk vakt utenfor, men løvens hule kan av og til være det sikreste. ”Gubbe” Harlem forsvant snart til Sverige, og Bjarne Gran ble den ledende, men han trakk seg etter hvert tilbake, og i spissen stod medisineren Fritjof Christie – han skulle etter krigen bli en nær venn av meg – og den kloke og diplomatiske filologen med bakgrunn i Kristelig studenterforbund, Andreas Skancke.
Fritjof hadde også andre illegale svin på skogen. Det var naturlig at det oppsto uavhengige fraksjoner som ønsket en mer aktiv linje. En gruppe startet en egen hemmelig avis; ”Vi studenter”. Det ble med det første nummeret. I begynnelsen av oktober ble det dannet en krets av studenter som også krevde en mer aktivlinje, det var den energiske trioen Alv Nordhus, Pål Bog og Brynjulf Jensen. Disse ble tatt opp i utvalget.

Studentene tar et dristig skritt

Kampen om, Universitetet strammet seg til. 15. oktober ble 11 universitetslærere og 60 studenter arrestert. Alle var opphisset, men i vårt skriv av 19. oktober ble studentene likevel oppfordret til å se tiden an. Våre kamerater satt fortsatt som gisler på Bredtvedt. Der satt de ikke lenge, da de nektet å underskrive en lojalitetserklæring, fikk de en dom på 6 måneder, og noen ble overført til Grini, men de fleste til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Den som på folkemunne var døpt til ”Quislings hønsegård”.

Vi kunne i lengden ikke stille oss passive overfor disse overgrepene. Da fakultetene i begynnelsen av november protesterte mot fengslingen, var det klart at vi i utvalget måtte tone flagg. Vi besluttet at mandag 15 november skulle alle studentene bli oppfordret til å sende inn sine individuelle skriv om at de sluttet seg til fakultetenes erklæringer. Protestaksjonen var klarert med hjemmefrontledelsen, for dette var et dristig skritt.
Det var et stort apparat som ble satt i gang. Protestskrivene skulle mangfoldiggjøres, og de skulle distribueres ved alle læresteder. Jeg husker selv jeg en mørk kveld snek meg ned til Tullinløkka med en bunke skriv som jeg leverte til en annen. Lederne for distribusjonen var Johannes Bygstad og Johannes Elgvin. De hadde erfaring fra protesten i vårsemesteret.
Denne mandagen 15. november fikk aksjonen stor oppslutning. Det var nok de som var uenige i den form skrivet hadde fått, og avdempet det noe. Ved noen læresteder var tilslutningen mindre enn ønsket.

Vårt skriv sluttet slik:

 

 

 

Situasjonen krever av oss lojalitet og disiplin. Vi vil innfri de forpliktelser som det fører med seg å være tilknyttet Norges første kultursentrum.

Vi følger samme linje som ble fulgt i vår tid. Enhver student skriver straks av erklæringen nedenfor, underskriver den med navn og studium, og legger den i postkassen til sekretariatet ved sin avdeling på Universitetet.

Gi dette skrivet videre straks. Oppsøk og meddel studiekamerater; dette er nødvendig da flere lesesaler som følge av eksamen for tiden er stengt. Vi skal straks legge fram hvordan sakene utvikler seg.

Til
Kirke- og undervisningsdepartementet.

I anledning av at 10 universitetslærere og over 40 studenter har sittet fengslet i 4 uker og har fått sikringsdom for 6 måneder, uten rettslig grunn, vil jeg uttale at jeg fullt ut slutter meg til fakultetenes erklæringer i anledning dette overgrep mot vårt universitet, og til henstillingen om at de fengslede blir frigitt uten opphold.
Oslo 15/11 1943

Navn………………………………….

Studium………………………………

Angivere og arrestasjoner

Aksjonen gikk ikke helt smertefritt for seg. På medisinsk lesesal ble distributørene, Dag Scott, sønn av dikteren Gabriel Scott, og hans fetter Thor Gabrielsen angitt av en student (som viste seg å være en klassekamerat av meg som var blitt nazisist). Enda verre; ved er uhell ble utvalgets leder, Andreas Skancke, arrestert. Saken var overtatt av det ”norske” statspolitiet, og heldigvis ble Skancke anklaget for distribusjon, ikke produksjon av protestskrivet. Han fikk en sikringsdom på 18 måneder som ble sonet på Berg.
De andre åkte inn på Bredtvedt. I alt ble 6 mannlige og 1 kvinnelig student arrestert.

Så skjedde en ny og større sensasjon. Natten til 28. november ble det påsatt en brann i Universitetets Aula. Vi trodde først det var en provokasjon, en slags ”Riksdagsbrann”. En tysk konsert skulle holdes søndag aften, og den måtte flyttes pga brannlukten.
Det var ikke tyskerne som hadde tent på. De beskyldte studentene for å stå bak. Senere viste det seg at det var en uavhengig gruppe som hadde ansvaret – de ble forferdet da de opplevde konsekvensene.

Nå ble Reichskommissar Terboven rasende. Han samlet sine nærmeste medarbeidere på Skaugum og beordret arrestasjon av alle studentene mandag 30. november. Han var så ivrig at han ikke konfererte med Berlin, men han skal ha fått Quisling med seg. Dermed var den aksjonen i gang som ikke bare stengte Universitetet i Oslo, men førte til at 650 norske studenter ble sendt i fangenskap i Tyskland.

30. november 1943

Den uforglemmelige 30. november gjorde jeg mitt livs tabbe. Jeg fikk et forhåndsvarsel over telefon tidlig om morgenen, men jeg trodde det var et løst rykte eller en provokasjon – jeg fikk til og med høre klokkeslettet, 11.30.
Naiv og dum trodde jeg ikke på det. Etterpå fikk vi vite mer. Terboven hadde ikke nok SS-folk til aksjonen og måtte be Wehrmacht om støtte.
Dette hørte general Stelzer – et bra menneske – og han underrettet en norsk kontakt – Arvid Brodersen. Slik spredte varslet seg – men tåpelig nok, forgjeves til meg.
Det var et sjokk å se et maskingevær på Nisseberget, innsiktet på filologisk lesesal! Vi ble stuet sammen i Aulaen, ca 1200 personer, hvorav en del var lærere. Plutselig sto Terboven blant oss. Det var politisjefen – ”der höhere” Rediess, som holdt den voldsomme skjenneprekenen.

Stavern leirVi hadde opptrådt nasjonalfiendtlig, brølte han. Straffen kom: studentene ved Universitetet i Oslo skulle overføres til en særskilt leir i Tyskland. Talen ble påhørt stående. Utpå kvelden bar det av sted, noen til ”Quislings hønsegård” på Berg ved Tønsberg, de fleste til de gamle militærbrakkene i Stavern.

Første pulje sendes

Det varte ikke lenge før noe dramatisk skjedde. Tidlig om morgenen den 9. desember kom fangene fra Berg til Stavern, og i alt 290 mann ble sortert ut – los, los, springmarsj til Larvik, tog til Oslo. Omord i fangeskipet ”Donau” i Filipstad. Hvorfor akkurat disse 290? Noen hadde sittet inne siden oktober eller lenger, ellers vet vi lite. Vi spøkte med at disse karene var blonde og blåøyde og spesielt ”ariske”, kanskje derfor?

Hva med oss som ble igjen i Stavern? Der må jeg få lov til å gjengi et personlig minne, en meget ubehagelig opplevelse. En dag rømte en kar. Vi fikk straffegymnastikk hele dagen, ”hinlegen”, ”hüpfen-klopfen”, og til slutt ble vi stilt opp til appell.
Leirkommandant, Sartor, sto foran oss. Han tok frem en liste med navn og begynte å lese opp – ”finner jeg noen av disse her, nehme ich persönlich meiene Pistole!” Det var navn på gutten i studenterutvalget vårt – de som hadde kommet seg unna.
Nå kommer han til meg! tenkte jeg. Ich nemhe persönlich meine Pistole! Så kom det ikke flere navn. Jeg var reddet. Neste dag ble jeg innkalt til Sartor. Jeg måtte vente en halv time på forværelset, og tenkte: nå smeller det! Så åpnet ”storfyrsten” døra og sa: ”Ach, Nettum, der Vortragsmeister!” Jeg hadde nemlig med foredragene som ble holdt rundt på brakkene å gjøre.

Han forlangte foredrag som positive til ”den nye tid”, og jeg strakk meg så langt at jeg fikk min speiderkamerat Gotti Holmvang til å snakke om olympiaden i Berlin i 1936.
En hel rekke studenter og lærere slapp etter hvert ut. De fikk med seg et selsomt minne fra Stavern: Svingstangen! Det var et avtrede, en lang, dyp grøft med en tyll stålstang langsetter; du måtte holde deg fast i stangen med begge armene om du skulle få utrettet noe.
Det var ikke lett for de eldre professorene!
Vi, de siste 350, feiret – hvis vi kan si ”feiret” – julen i Stavern. Vi ante at en kvinnekomité med Gisken Wildenvey i spissen hadde æren for kaker som ble smuglet over piggtrådgjerdet!
Nyttårsaften arrangerte vi en kabaret det høydepunktet var den allsidige Knut Erik Tranøys Stavernsang, den ble sunget under stor jubel.
Teksten krever et par forklaringer. ”Shitomir” var navnet på et kampsted i Russland som stadig gikk igjen i krigskommunikeene, klangen lokket oss til å annektere det! ”Baldrian” var oppnavnet på leirsjefens opp-passer, han brisket seg noe utrolig. Og var passe dum!
Buchenwald er i denne teksten satt til senere, vi kjente ikke dette famøse sted nyttårsaften 1943.

Häftlingslager i Stavern
la alle struper tone fulle
ut i vinternatt og kulde.
Hør vår kjenningsmelodi
når brakkene fra 1 til 13 stemmer i.

Den skal klinge så det høres
helt til Shitomir
Litt i moll, men mest i dur.
Hold humøret høyt
og du skal se det hele glir.
Gaudeamus igitur!
Om din middag er potet, potet, potet, potet,
og kartofler ut i evighet, tar vi allikevel vårt:
Taratumpta, tarataratumpta taratei.
Los for Stavern Universitet!

Den som frøs på Viking Bar
som trass i is og holkeføre
vasket både hals og øre.
Du som ventet på appell
hver dag i mange timer,
syng allikevel:
Selv om skjebnen er imot oss,
la den komme an,
hele brakka står parat.
Det er fellesskapets bånd
som binder alle mann.
Du er turner, kamerat!
Så tar svingstanggjengen
kjempeslengen
i sin hall,
akrobatisk er studentenes kall.
Det spirer rykter frem
Taratumpta, tarataratumpta taratei.
Hjem”
Har chauffør’n sagt i alle fall.

Alma Maters filial,
hvor er Rottenführer,
Protektor og skolestyrer.
Hvor den store gjennomtrekk
blåser allting
uten matlyst og humøret vekk:
Her skal alle gutta fryse,
det er bare tull
med en varme over null.
Og om lufta ikke holder
minst en halvpart støv,
er å puste bare tøv.
Daglig vask med vann og såpe
er en syk idé.
Det er få som overlever det.
Men i tar allikevel vårt:
Taratumpta, tarataratumpta taratei. –
og så til Buchenwald av sted.

Vi regnet med å slippe fri vi også. Da skjedde det noe. Det kom noen herrer fra Victoria Terrasse. De satte i gang med å forhøre oss, en for en. Vi fikk tre spørsmål, jeg kan bare huske to:
1 Hvem ønsker De skal vinne krigen?
Det var herlig å kunne si: England!
2: Hvordan vil De opptre i tilfelle av alliert invasjon i Norge?
Jeg svarte: ”Jeg vil henholde meg til Folkeretten.”
Jeg ante ikke hva det ville si, men jeg syntes det løs flott. Det viste seg at samtlige hadde svart England!
Antagelig av den grunn slapp vi ikke fri, det bar” ins Reich”.
Det skjedde 7. januar 1944.

Herman Wildenvey tok farvel med oss

Springmarsjen fra Stavern til Larvik var tung – Los! Los! Det var tomt i gatene i Stavern, men i en sving sto Herman Wildenvey – tårene rant nedover kinnene på ham., Han gikk hjem og skrev diktet ”Studentene i Stavern”, det ble trykt i samlingen ”Filomele” (1946)

Det lei mot krigens fjerde blendingsjul,
men det er månelyst i Staverns gater.
Det lyder plutselig sirene-ul,
og ut fra ”Leiren” vrimler grå soldater.

Og mellom dem en flokk studenterfanger
fra det berømmelige Stavernskuppet.
Er det en ny, tilfeldig gruppe
som nu skal hjem og synge julesanger?

De er de første av den store skare
som trosset tyskerskole og korrekser
og aldri lærte noen nazilekser,
men lot sitt unge norske hjerte svare.

Et leve Norge! Leve Alma Mater!
er alles svar ved alle tyske tretter.
Og de som skueplassen her forlater,
de vet om andre som vil komme etter…

Jeg står og leter etter ord og finner
et billede på hele landets smerte:
Det er en overskåren puls som rinner
og blør og blør fra Norges eget hjerte.

Det var trangt og ubehagelig nede i lasterommet på fangeskipet ”Donau”, men vi kom da frem til Stettin. Vi skulle ikke til våre kamerater i Elsass. Hvor? Vi hørte en tysk vakt si: ”Nach Buchenwald, wo kein Vogel singt.” Det sa oss ingenting.

Fra lesesal til konsentrasjonsleir

BuchenwaldOmsider kom toget til Weimar – kulturbyen i Thüringen. Vi ble sendt på et sidespor oppover i høyden, ved en mektig port ble vi jaget av toget. Rundt oss vrimlet det av SS-vakter med schæfere og batonger, og det vanlige Los! Los!. Vi var i konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Jeg har ingen lyst til å snakke ”Greul” og fortelle om hvor fælt vi hadde det. Våre landsmenn i leirene hjemme og ute hadde det mye verre. Stort sett hadde vi studenter liten grunn til å klage.
Jeg må fortelle om vår sjokkartede ankomst til Buchenwald. Vi ble overlatt til betrodde fanger, de var hardbarkede kommunister med langt fangenskap bak seg – hele systemet var bygget på dem, alle ”silkejobbene” hadde de.
Ellers når det gjaldt Buchenwald vil jeg henvise til boken ”Buchenwald”, rikt illustrert fra 1999, og Eugen Kogons bok ”SS-staten” som bygger på denne leiren, i den er vi fordelaktig omtalt.

Vel, vi lesesalsslitere var altså havnet i en nazistisk konsentrasjonsleir!
Av med klærne! Helt nakne måtte vi finne oss i at alt håret ble klippet av, alle steder der en mann har hår. Så måtte vi ut i et digert klorstinkende badekar! Vi så jo komiske ut uten hår – det var venner som lette etter hverandre i dagevis, ble det sagt, etter at lokkene var borte.
Så fikk vi fangeklær, tynn grå og blåstripete trøye, bukse og lue, og klumpete tresko. Ikke minst fikk vi påsydde røde vinkler – og nummer. Jeg hadde 39337.
Det var røde vinkler for politiske fanger, grønne for kriminelle, fiolette for ”Bibelforscher” (Jehovas Vitner) og lys lilla for homofile.
Så var det marsj til den trange brakka 39. med køyer i tre etasjer, kaldt og mørkt.
Det var en ydmykende situasjon; og jeg så meg omkring. Hamsun dukket opp i mitt sinn: Vi gikk i Carl von Ossietzkys klær.

Synet hjemsøker meg fortsatt

Buchenwald i de første 14 dagene husker pga. kulde, syltynn kålsuppe, lopper og søle. Høydedraget var et sted som trakk til seg basiller og allslags smitte. Opp kl. 04.30, i seng kl. 20.00 – og altså verdens grådigste lopper.
En gammel fange sa til meg: Halvparten av dere vil dø de første to månedene. En annen gammel fange sa det slik: ”Før var Buchenwald et helvete, nå er det en blanding av helvete og sanatorium.”
Et rykte senere fortalte at vi var bestemt for Dora, Buchenwalds verste underleir. Den lå inne i et fjell, og der laget de raketter (V2). De fleste som kom dit døde. Jeg så en gang restene av en gruppe serbere som hadde vært der, levende skjeletter alle sammen. Tyngst var synet av fangene på vei til kveldsappell, et grått, tusentallig tog, de spelte seg forbi, de bar med seg kamerater som var døde i løpet av natten for å beholde matrasjonene, et tog av fordømte – inntrykket kom til å hjemsøke meg som et nattlig mareritt resten av livet.

Herman Pister
Hermann Pister

Da hendte det oss noe. 27. januar ble det ropt ut på brakka: ”SS kommt!” Alle spratt opp. Det var selveste leirkommandanten, Herman Pister, som var blant oss, og kunngjorde at vi nå var ”Internierte, nicht Häftlinge”. Vi var med andre ord ”anständige Leute”.
Livet ble helt annerledes. Vi fikk igjen våre egne klær, vi slapp å arbeide, og vi fikk tysk soldatkost. Det med arbeid var ikke det minst viktige. Fangene arbeidet i de store Gustloff-verkene utenfor leirporten, en rustningsfabrikk, eller – som straff – steinbruddet nord for leiren. Vi fikk vår egen hønsegård bak piggtråden, og en ny ”Block-ältester”, kommunisten George Schuchart – han hadde sittet inne siden 1933 og var med på å bygge Buchenwald siden 1937.
Snart fikk vi bøker hjemmefra, vi fikk danskepakker gjennom Røde Kors – vi kunne hjelpe våre venner ute i leiren med mat. For noen sardinbokser holdt vi oss med en egen frisør på brakka! Samtidig opplevde vi det selsomme at det kom en professor fra Jena for å indoktrinere oss, en absurd tanke å gjøre oss til nazister i en grusom fangeleir! Om kvelden parodierte vi foredragsholderen nede på brakka, under høy latter.

Eksperiment
Experimentelbau – Buchenwald var også åsted for et storstilt eksperiment for en mulig vaksine mot tysfus i 1942-43. I alt ble 729 fanger berørt av dette. Ca 280 av disse døde.
Kilde: Wikipedia Foto: ukjent

En stor plage var alle sykdommene på dette forbannede stedet. Med vår overflod av medisinere innredet vi en egen sykekjeller ned på Revier. Revier, sykebrakkene, lå nederst i leiren. Av andre bygninger vil jeg nevne ” Experimentelbau”, et uhyggelig sted der de drev med medisinske forsøk, og ”Sonderbau”, eller ”Puffen”, et bordell. Så hendte det meg noe…

I begynnelsen av februar falt jeg en dag sammen på morgenappellen og ble båret ned til Revier. Den forbannede tørrhoste! Der satte jeg en lite hyggelig rekord med min tuberkuløse pleuritt etc.: jeg lå der et halvt år fra februar til august. En takk til de gode hjelperne, legene våre, med Svein Ringen og Knut Osvik i spissen.
Der nede hadde jeg anledning til å bli kjent med mennesker fra andre land – opp ned ved siden av køyen min travet den fremragende øre-nese-hals-legen dr. Vanata fra Praha for å holde varmen mens han leste en tsjekkisk oversettelse av Bjørnsons roman ”Det flagger i byen og på havnen”! En ”Bibelforscher” satt ofte på sengekanten og prøvde å bevise at Jesus var født i oktober, ikke julaften! Willy – en lommetyv fra Essen – grønn vinkel – kom og hilste på. I Buchenwald var han som fisken i vannet: han var i stand til å ”orge” alt, trengte du en ny koffert, kom han med den! Jeg hadde under krigen min bestefars lommeur. En dag kom Willy inn på Revier med uret dinglende i kjeden. ”Jeg måtte ta det, jeg måtte holde meg i form!” , men man stjeler ikke fra medfanger.

Da jeg ble bedre fikk jeg gå fritt omkring i leiren. Jeg ble kjent med en fange som nøt særbehandling, det var en tidligere riksdagsmann (fra det katolske Zentrums-partiet). Som skyttergravsoldat fra første verdenskrig hadde han visse privilegier. Han hadde hatt strupekreft, og var blitt operert. Nå hadde han et hull med propp i strupen. Han hvisket frem at vi i de okkuperte land burde opptre elskverdig overfor vanlige tyske soldater.
Nei, svarte jeg – ”ohne Wehrmacht keine Gestapo”.

Ute i leiren traff jeg Vladimir, en lærerskolestudent fra Gorki. Han fikk jeg til å lære meg russisk. Vi kommuniserte med et slags pidgin-tysk, ”vor de Krisch, nak de Krisch”, vi sløyfet kasus og andre bøyninger. En dag var Vladimir borte.
Senere fikk vi vite hvordan SS avlivet russere. Fangen ble innkalt til undersøkelse, de ble stilt opp langs en vegg for å få målt høyden. I veggen var en spalte, og gjennom den fikk fangen et nakkeskudd.

Jeg traff en 12-13 år gammel sigøynergutt som ble min venn. Han løp omkring meg. Han hadde en eldre søster, fortalte han begeistret, henne skulle jeg få – det var en gave. Hun hadde sånne ringer i ørene – han gjorde en yr sirkel i luften med pekefingeren, henne skulle jeg få. Plutselig en dag var han borte. Han var så full av ungdom som bærer sin egen evighet i seg. Det er dessverre lett å glemme at nazistene myrdet en halv million sigøynere, ”Roma-folker”.

Jøder var det relativt få av i Buchenwald, de var sendt videre til en enda verre skjebne. Jeg så en flokk forhutlede, utmagrede jøder ble drevet forbi. En av SS-vaktene stanset og kastet en brødskalk inn mellom dem. Med sine siste krefter sloss jødene om noen smuler, trampet på hverandre, falt om i gjørmen – mens vakten sto med skrevende ben og flirte.

Vår første falne

Blant dem jeg traff var naturligvis alle norske studenters venn Franjo, fra Ljubljana, Titos partisan. SS hadde banket stemmen ut av ham, så han kunne bare hviske, men han smilte og lo mot oss hver gang han kom med gode nyheter. Takk Franjo, for ditt smil og din oppmuntring i tunge dager.
Tunge ting skjedde også med oss. Den 19. februar hadde vi vår første døde, eller som vår tillitsmann Arnljot Gaare sa: ”Vi har fått vår første falne.” Det var en jusstudent fra Tønsberg, Gjert Torgersen. Under meg i køya på Revier lå en begavet filolog og døde langsomt. I Stavern holdt han et imponerende foredrag om litteraturteori.
Jeg var heldig som klarte meg. På min 25-årsdag fikk jeg en smertefull lungebetennelse i tillegg, men fra Røde Kors fikk vi tilsendt et nytt legemiddel – ”Sulfatriazol” het det visst.
Jeg lå og leste, for leiren hadde faktisk et bibliotek, hvor jeg lånte verker av store nabo Goethe.
I min Wergelandbok – ”Fantasiens regnbuebro” har jeg fortalt hva det betydde da en omtenksom venn sendte meg et bind ”Udvalgte Digte” av Henrik Wergeland. Det var på sin rette plass: Wergelands kamp for menneskeverdet kastet sitt gjenskinn over disse deprimerende omgivelsene.
For deprimerende var de. Noe av det verste i Buchenwald var røyken fra krematoriet. De enerverende ropene fra høyttalerne over hele leiren som førte med seg angst og uro. ”Häftling No so und so, sofort ans Thor”. Det var i portbygningen torturen foregikk.

En dag var det som det plutselig lysnet! Det lød rop og uro oppe fra den store appellplassen, det var antydning til opprør! Snart stilnet det. Datoen var 20, juli, ryktet om attentatet på Hitler var nådd frem til Buchenwald. Men snart var alt som før.
Nei, ikke helt som før. De allierte rykket fram overalt. Invasjonen i Vest ble mottatt med stille jubel i sykekøyene våre, og da Paris ble befridd, begynte vi å regne med den siste store seier.
Langner – vår SS-vakt – kastet seg over et kart på bordet: ”Deutschland kann keine vierzehn Tage dauern!” Jeg sto bak ham og godtet meg.

I sykesengen de lange månedene hadde jeg ligget og drømt, ikke fremover, ikke mot en strålende fremtid, men tilbake. Først og fremst lå jeg under det svettetunge ullteppet i Buchenwald og hørte barnerop fra ”Post og røver”, ”Lite vink” og ”Titter’n på hjørnet” – det var slik jeg holdt livet oppe.
Den tanken streifet meg naturligvis: Hvorfor lå jeg her? Hvorfor satt vi her i Buchenwald?”
Josef K. I Kafkas Prosessen får aldri vite hvorfor han er arrestert, prosessen er hemmelig og uutgrunnelig.
Vi studenter var i det minste gjenstand for noe med mening i – eller tar jeg feil? Vi satt der bak piggtråden og førte en krig, i vårt beskjedne format.
Jeg hadde mine ”fluktmekanismer”, og jeg kunne trenge noe hyggelig å tenke på i sykesengen. V åre utrettelige sykepleiere fikk skikk på meg igjen, og i midten av august var jeg oppe i blokken vår sammen med de gamle gutta.

Kraftig bombeangrep

Da hendte det noe dramatisk. 24. august 1944 ble leiren utsatt for et voldsomt luftangrep. Den uhyrlige skramlingen av bombene som faller, den nervepirrende, angstfylte følelsen av at bomben sikter nettopp mot deg, veggene i brakka som står og skjelver etter utløsningen – alt dette vil være kjent for den som har opplevd bombing. Vi hadde flaks. Det var presisjonsbombing, ikke én bombe falt innenfor leirens piggtråd, men Gustloffverkene var utslettet og SS-boligene hardt rammet.
Fra porten gikk det et tog av sårede fanger ned til Revier, det rant en bekk av blod langs gjerdet vårt. Vi rømte en fløy i blokken vår og innredet den til sykestue, medisinere hadde vi nok av.

Flygende festningFor noen år siden fikk vi nærmere opplysninger om flyangrepet. Det ble utført av 36 ”Flygende festninger” fra den 8. amerikanske flyflåte, hver med en besetning på 10 mann.
Bombingen ble foretatt fra 9000 meters høyde, hver bombe veide 100 pund. Flyene kom fra en plass i nærheten av Cambridge. 388 fanger mistet livet.
Etter at SS var våknet til live igjen – de var lenge fullstendig slått ut – foreslo de at vi skulle sende en klage til norsk presse over at de allierte angrep sivile fanger i en leir. Merkelig: men dette ville jo røpe at vi satt en fangeleir; dette skulle være en stor hemmelighet! Innlegget fikk vi heldigvis avverget.

Goethe-eika gikk opp i flammer

Jeg har lyst til å fortelle noe som hadde med flyangrepet å gjøre. Oppe i SS-avdelingen var prinsesse Mafalda, datter av Italias Kong Victor Emanuel og gift med Friedrich av Hessen, internert. Under bombingen ble hun hardt såret, og båret ned til Sonderbau, bordellet. Hun ble pleiet av damene der, der døde la ”principessa” av skadene hun hadde pådratt seg i luftangrepet.
Jeg hadde fått en spesiell venn i leiren. Han var – tross navnet – tysker og het Contratowitsch. Han var sosialdemokrat og hadde sittet inne siden 1933. I en leir ledet av kommunister, var han ensom og plaget. (Jeg skrev for øvrig et dikt basert på hans skjebne, ”Portrett av en tysk fange” som ble trykt i ”Samtiden” høsten 1945.
Contratowitsch prøvde å løpe unna bombene – og havnet rett inne i det elektriske gjerdet rundt leiren. Slik ble han drept.
Da jeg sto ved brakka vår, kom det fok med sårede forbi – med ett dukket det opp fire mann bærende på et bord. Der satt den norske fangen Thorsrud, mens blodet rant av ham. Da han så meg ropte han begeistret: ”Nå vinner vi krigen!” Thorsrud var en av de fire ”vanlige” norske fanger i leiren, tre av dem kommunister, anklaget for innblanding i den kjente Wollweber-saken.
Alle disse var ulike menneskeskjebner i Buchenwalds mørke, sier Rolf Nyboe Nettum

Det er enda et minne jeg gjerne vil ta fram fra konsentrasjonsleiren. Leiren ble bygget av nazimyndighetene i 1937 og ble anlagt på høydedraget Ettersberg, litt nord for Weimar. Der oppe – ikke langt fra blokken vår – lå bade- og avlusningsbrakka, og bortenfor den, nær åskanten, ruvet en veldig eik. Det ble sagt at det var Goethes eik. Under sine turer her oppe i høyden skal han ha sittet under de tunge grenene og sett utover mot Harzfjellene i det fjerne. Her fikk han inspirasjon til sin diktning, ble det sagt. Jeg måtte bort til den eiken. Jeg snek meg under treets mektige vinger, og kjente på stammen, lot fingrene gli over barken. Her levde Goethes ånd. Eller: her hadde Goethes ånd utfoldet seg. I en tid før grusomhetene på Ettersberg gjorde stedet til et helvete.

Goethe eikenSå kom det voldsomme luftangrepet august 1944. Da bombingen var over, ble jeg – litt redd og skjelvende – stående og stirre. Den mektige Goethe-eiken sto i flammer. Det var et veldig bål. Treet ble etter hvert redusert til forkullede glør.
Mens jeg sto der, gikk en trist følelse gjennom meg: Eiken var et symbol, ikke bare på Goethe, men på hele den tyske klassisisme, humanismen inspirert av Goethe, Schiller og Lessing som jeg hadde studert så ivrig. Nå gikk hele denne kultur opp i flammer. I konsentrasjonsleirens umenneskelighet gikk den gamle idealisme til grunne.
Jeg ble stående lenge. Jeg så utover landskapet, mot fjellene i det fjerne. Langsomt snek andre tanker seg inn i sorgen og nedtryktheten. Et vers av et dikt slo inn i meg, snart sto hele diktet klart i bevisstheten. Det var Wanderers Nachtlied av Goethe:

Über allen Gipfeln
ist Ruh,
in allen Wipfeln
spürest du
kaum einen Hauch:
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
ruhest du auch

Det var som dette makeløse, beåndede diktet skapte en slags forsoning. Sterkt følte jeg at i all sin fornedring levde den store kultur fra Goethes tid videre i diktet, i diktets evighet levde den videre. I all røyken og støyen gjenoppsto i mitt sinn noe av det uforgjengelige.
Goethes eik var borte, men diktet overlevde. Et slikt erkjennelsesøyeblikk var sjeldent i leirens trivielle hverdag.
Etter de alliertes nederlag ved Arnheim seg motløsheten inn over fangene. På lang, lang avstand fra Goethe prøvde jeg å sette ord på inntrykkene.

Høst i fangeleiren

Bøkeløvet
Faller dødt og brunt i støvet.
Høst!
Gjennom tyve tusen menn
går en skjelving ut fra den:
nok et år igjen.
Piggtrådsperring, bikkjeglam,
luften stram.

Tåkedisen –
Høst i hver pupill,
døden, vinterens spill.
Visne blad.

Tresko klamper gjennom løv,
høstens støv.
Ingen stjerner, intet lys,
bare nakne bøkers gys.
Blodet visner,
vinden isner –
Høst i alles blikk

Det går igjen i vår tid også

Et problem innvevet i livet i Buchenwald som ikke har vakt særlig interesse (og kanskje det er like bra?) er de etniske motsetninger. Jeg tror russerne sto bak nedvurderingen av ukrainere og polakker – de var skittenferdige og udisiplinerte, het det. Jeg diktet om en episode jeg hørte om. Det skjedde etter hjemkomsten i januar 1945. Jeg siterer det bare fordi problemet er blitt sørgelig aktuelt årtier senere. At en tsjekker her blir stilt ansvar, beklager jeg, tsjekkerne var fine og fredelige folk. Slik lyder

En avdød idé

Profeten hevet sin klare panne
det var en middag ved suppetí –
”ett må vi alle for evig sanne,
nasjonalismen er helt forbi.

De gamle faner er slått i filler
og landegrenser ramler ned.
Nå skal vi fjerne de siste skiller
og grunne sammen en evig fred.
Slik talte han med den klare panne
en tsjekkisk maler fra byen Prag –
og hilste verden som fedrelandet
og toleransens forgylte dag.

Så gikk vi alle til middagssuppen
litt sur kålrabi, en mengde vann –
og slubring hørtes fra hele gruppen,
og blikkfat tømtes av alle mann.
Da skrek profeten med ett i sinne:
”Fordømte kjeltring, du stjal min skje!
Og med et jernstøt han slo i blinde
og sendte nabo’n på hodet ned.

Han tørket svetten og smilte hoven:
Ӂ ditt ukrainske forbryterpakk!
Din rases yngel er frekk og doven.”
Da reiste seg en forslått polakk.

”Å sakramento, han er fra Polen!”
og dermed mente han alt var sagt.
Og tsjekkeren slynget i hat parolen:
mot den slags folk må du stå på vakt.

Men jeg, en nordmann, sto borti kroken
og så det hele litt ovenfra.
Jeg tørket blikkfatet stilt på broken
og tenkte: jeg er iallfall bra.

Høsten 1944

Ku vognerVi 350 norske ble etter hvert overført til Sennheim i Elsass. Vi i siste pulje forlot Buchenwald – uten sorg – i oktober 1944. På jernbanestasjonen i Weimar fikk vi en trist avskjedshilsen: noen guttunger – kanskje 10-12 år gamle – løp utenfor gjerdet og ropte: ”Banditen! Banditen!”
Vi dro den lange veien i kuvogner – 40 mann –8 hester. Det var trangt og ubekvemt. Har noen tenkt over hvordan en mann skal kunne slå lens i en kuvogn? Den store utgangsporten måtte åpnes. Så måtte noen holde på en så man ikke stupte ut i evigheten, og så måtte det foregå.

I St. Andreas var det hyggelig å treffe våre kamerater igjen. Vi nøt godt av deres seierrike kamp: vi måtte trekke i grønne uniformer, men vi kunne sprette av emblemene og klistre tjæreband over den tyske ørn i beltet.
Vi arbeidet litt, bar skap, gravde pansergraver, og jobbet litt på gårdsbruket. En dag tresket vi på låven. Da kom nonnene med fangenskapets beste måltid – hvit loff med ferskensyltetøy.

Ellers stjal vi, det var nærmest en moralsk plikt – ”bloss nicht erwischt werden!”. Vi tømte en jernbanevogn for epler, og de måtte skjules under ullteppet om natten. Det var omtrent som å ligge på et kulelager.

Lillegutt

WildeJeg hadde bare én gang med ”Lillegutt” å gjøre. Kompanisjef Wilde. (Bildet) ”Sie!” sa han og pekte på meg. Jeg måtte bli med ham opp på balkongen i tredje etasje, og jeg måtte bære ammunisjon til rifla hans.
Det svevde et britisk fly oppe i det blå, og Wilde la rifla på skulderen min og skjøt.
Jeg ble redd, sett at flygeren merket noe og verpet et egg på oss?
Men ingenting skjedde.
“Ich habe getroffen!” sa Wilde – den enarmede fyren var stolt som en hane. Tull, naturligvis.
De alliertes luftherredømme var totalt.
En dag vi var inne i Sennheim by ble vi utsatt for et såkalt ”Triefangriff” – et jagerfly fløy lavt og pepret gaten med prosjektiler. Vi gikk jo alle i grønne uniformer, så jeg fikk kastet meg ned i en kjellerhals, og alt gikk bra.

Nå var vi nådd fram til november 1944, og fjernt kunne vi høre de amerikanske kanonene i retning Belfort. Tiden for oppbrudd fra Elsass var nær – vi skulle ikke slippe levende i de alliertes hender, lød ordren.
Noen av oss måtte skilles fra våre venner. 55 som hadde vært syke ble sendt hjem til Norge den 14. november, mens de andre – bortimot 600 mann – opplevde de dramatiske høydepunktene under fangenskapet. Det var ikke min opplevelse.

Hjem

Hva så med de 55 sjuklingene som var sendt av gårde fra Elsass i slutten av november 1944? En av oss – Bjarne Gran – var det synd på. Han hadde hatt et hjertetilfelle og skulle bli med nordover. Han hadde kledd seg reiseferdig og pakket sekken – da kom det kontraordre: Bjarne Gran var ”ein Hetzer”, en oppvigler og måtte bli igjen.
Vi reiste i fornemme jernbanevogner denne gangen. Det gjaldt å holde på de fine plassene. På en overfylt stasjon ropte vi ut: ”Seuche-gefar” – Pestsmitte – og det holdt folk unna.

En gang i mørket kom vi til en stor by – jeg tror det var Mannheim. Da gikk flyalarmen. Vi ble lsoet inn i en kjempebunker, et veldig Babels tårn. Oppover i vindeltrappene satt gamlinger, kvinner og barn. Vi var i våre egne klær, og så ikke så verst ut. Da gikk det et fascinert sus gjennom kvinnene: ”Engländer!”
Rett utenfor en annen by stanset toget et øyeblikk – vi skulle ha noe å drikke. En Wehrmachtsoldat kom slentrende bort til meg. Han oppfattet situasjonen og sa: ”Dere er seierherrene! Dere har en fremtid! For oss er alt slutt! Deutschland ist kaput!”
Et voldsomt inntrykk gjorde de kjempemessige ruinhaugene i Hamburg. Jo, Tyskland var kaputt!
Det var hus som manglet frontveggen, de liknet dukkestuer, med møblene på plass og bildene på veggene. Eller øverste etasje kunne være borte. Eller bare murstein, støv og aske.
Kunne Tyskland noensinne komme til hektene igjen? Et lokaltog kommer inn på den utbombede stasjonen. Ut trer en elegant kvinne, pels, silkestrømper, høyhælte sko – og en liten skjødehund i bånd. Hun er helt uaffisert av ruinene. Er menneskenes evne til å overleve ulykker for stor?

Vår jernbanereise endte i Århus. Vi ble stengt inne bak piggtråden i en militærleir. Midt på passen sto en liten gruppe Wehrmachtsoldater i sine grønne uniformer, de så ut som barn, de kunne ikke være mer enn 15-16 år. De sto der tause og fortapte. De skulle vel nordover for å avløse de elitetroppene som tyskerne prøvde å trekke ut av Norge. Sammen med disse guttungene tok vi fatt på siste etappe, den spennende båtturen nordover.
Denne delen av reisen står litt uklart for meg, den er sløret av en skrekkfylt glemsel. Vi var naturligvis installert i lasterommet. Underveis gikk alarmen om bord. Var det flyalarm eller ubåtalarm? Det må ha vært et fly. En bombe må ha vært sluppet, for skipet begynte å miste manøvreringsevnen, det må ha vært truffet. Vi sirklet rundt i timevis, det var klart at roret ikke virket. Der lå vi, et skip fullt av tyske soldater og var et førsteklasses mål for et nytt angrep.
Omsider, omsider kom vi i gang igjen, og utpå kvelden kom vi til Herøya ved Porsgrunn. Det var utrolig å kjenne Norges jord under føttene. Vi hadde med oss bare én SD-vakt. Han hadde på toget fått fatt i en sykepleierske og hadde delt køye med henne istedenfor å passe på oss. Ryktet sa at han var grepet in flagranti og var blitt degradert: Østfronten neste!
Han klaget bittert over å måtte tilbake over Skagerrak, den lumske veien vi var kommet.
Vi tenkte mer på oss selv: første problem var å finne Porsgrunn jernbanestasjon. Vi måtte banke på et sted og forhøre oss. I nærheten hørte vi glad ungpikelatter, det var herlig og frisk og menneskelig lyd. Helt til det blandet seg tyske stemmer i koret.
Toget somlet seg i vei mot Oslo. På Vestbanen fikk en skolekamerat et glimt av meg og ringte hjem til min mort. Hun fikk et gledens sjokk! Etter noen byråkratiske timer på Akershus åpnet den store festningsporten seg, og vi sto ute på gaten. Ingen piggtråd, ingen nærgående lyskastere, intet Los! Los!. Slik var altså friheten, sier Rolf Nyboe Nettum.

Kilder:

Samtaler med Rolf Nyboe Nettum
NorgesLexi.com
Nettum, Rolf Nyboe: Erindringer
Nettum, Rolf Nyboe: Fantasiens regnbuebro, Aschehoug Forlag 1992
Ottosen, Kristian: ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945” – Universitetsforlaget
Stiftung Gedenkstätten Buchenwald un Mittelbau-Dora
Wikipedia – den frie encyklopedia
www.buchenwald.de
www.archaeologie.uni-freiburg.de

Af forfatteren Oddvar Schjølberg, Norge

( Lånt af Aktive Fredsreiser, Norge )

Back To Top